Hvorfor er Jesus enkle kjærlighetslære blitt borte i de kristne religionene?

Først og fremst fordi mennesket lever i en verden som er formørket av det forgjengelige. Mange mennesker tror bare på det de ser og opplever daglig. Det som egentlig binder oss sammen, den åndelige virkeligheten lærer vi ingenting om, selv om dette var Jesu hovedbudskap; kjærligheten til og fra Gud, kjærligheten til våre medmennesker! Den er en åndelig virkelighet som vi kan erfare også her i møte med våre medmennesker.
Den ytre tilbedelsen ble viktigere enn den indre. Hvordan og når vi ber ble viktigere enn selve møtet i et åndelig fellesskap. For vi trenger ingen kirkebygning for å henvende oss til Gud, Vi trenger ikke prester som ikke kjenner sannheten, men står og gjentar århundrers løgner om Gud som ofret sin sønn for å redde oss andre fra fortapelsen. De som ennå tror på disse eventyrene som kirkens falske tjenere forteller om Gud og Jesu liv, blir lurt og lar seg lure og er hjernevasket til å tro at de ikke selv har ansvar for alt de gjør! Ja, hvilken far lar en av sine barn lide for hva de andre barna gjør!
Kirkene og religionene er til for å ha makt over mennesket, ikke for å fortelle sannheter om vår åndelige virkelighet. Men disse sannheter finnes tilgjengelig for alle som søker med et ærlig ønske om å forstå sammenhengene om hvorfor mennesket lever i denne lidelsens verden i en fysiske dødelig kropp.
Kirken og religionene har utspilt sin rolle for opplyste mennesker som søker sannheten utenfor eventyrenes og overtroens domene.
Jesu annet komme har skjedd, hans tale til menneskeheten finnes i budskapet «Vandre mot Lyset!» og alle som ærlig søker svar på hvorfor mennesket lever her på Jorden, ja, hvorfor jordelivet arter seg som det gjør, vil finne sannheten der!
https://thelight.net/nedlasting.htm

Guds Børn — de Ældste, de Yngste og Menneskeaanderne — der er fremgaaede af Hans Faderskød, har alle modtaget det evige Liv som en Gave; men da Gud ingen Sinde paatvinger nogen sine Gaver, har Han tillige udrustet enhver skabt Aand med en fri Villie, Selvbestemmelsesretten; men derved har Han begrænset sin egen Villie og Viden. Ved Selvbestemmelsesretten kan alle Guds Børn, efter som de er naaet til en vis Grad af Modenhed, selv afgøre, om de ønsker at modtage det evige Livs Gave eller foretrækker at synke tilbage i Guds Faderskød.

Denne Sandhed er paa en fejlagtig Maade anvendt i den buddhistiske Lære, hvor Menneskeaanden, efter nogles Udlægning, naar den er naaet til den højeste Fuldkommenhed, hensynker i „Nirwana“ — synker tilbage i Guddommen. Buddha selv lærte oprindelig, at Menneskeaanden, naar den gennem talrige Genfødsler var naaet til en fuldkommen Frigørelse fra al jordisk Paavirkning og alle jordiske Ønsker, vendte tilbage til sit Udspring — Guddommen — hvorfra den var udgaaet. Denne Opgaaen eller Tilbagevenden blev af Buddha ikke ment som en Bortslettelse af den enkeltes Individualitet, men som en uløselig Forbindelse med det guddommelige, hvor den, der var vendt tilbage, i kontemplativ Ro og Beskuen fulgte det jordiske Skuespil. Denne Opgaaen i Guddommen kunde af enkelte vidt fremskredne Aander glimtvis erkendes i den menneskelige TiIværelse og var da Tegnet paa, at Aanden gennemlevede sin sidste Inkarnation.

Hvorfor er Jesus enkle kjærlighetslære blitt borte i de kristne religionene?

Først og fremst fordi mennesket lever i en verden som er formørket av det forgjengelige. Mange mennesker tror bare på det de ser og opplever daglig. Det som egentlig binder oss sammen, den åndelige virkeligheten lærer vi ingenting om, selv om dette var Jesu hovedbudskap; kjærligheten til og fra Gud, kjærligheten til våre medmennesker! Den er en åndelig virkelighet som vi kan erfare også her i møte med våre medmennesker.
Den ytre tilbedelsen ble viktigere enn den indre. Hvordan og når vi ber ble viktigere enn selve møtet i et åndelig fellesskap. For vi trenger ingen kirkebygning for å henvende oss til Gud, Vi trenger ikke prester som ikke kjenner sannheten, men står og gjentar århundrers løgner om Gud som ofret sin sønn for å redde oss andre fra fortapelsen. De som ennå tror på disse eventyrene som kirkens falske tjenere forteller om Gud og Jesu liv, blir lurt og lar seg lure og er hjernevasket til å tro at de ikke selv har ansvar for alt de gjør! Ja, hvilken far lar en av sine barn lide for hva de andre barna gjør!
Kirkene og religionene er til for å ha makt over mennesket, ikke for å fortelle sannheter om vår åndelige virkelighet. Men disse sannheter finnes tilgjengelig for alle som søker med et ærlig ønske om å forstå sammenhengene om hvorfor mennesket lever i denne lidelsens verden i en fysiske dødelig kropp.
Kirken og religionene har utspilt sin rolle for opplyste mennesker som søker sannheten utenfor eventyrenes og overtroens domene.
Jesu annet komme har skjedd, hans tale til menneskeheten finnes i budskapet «Vandre mot Lyset!» og alle som ærlig søker svar på hvorfor mennesket lever her på Jorden, ja, hvorfor jordelivet arter seg som det gjør, vil finne sannheten der!
https://thelight.net/nedlasting.htm

Guds Børn — de Ældste, de Yngste og Menneskeaanderne — der er fremgaaede af Hans Faderskød, har alle modtaget det evige Liv som en Gave; men da Gud ingen Sinde paatvinger nogen sine Gaver, har Han tillige udrustet enhver skabt Aand med en fri Villie, Selvbestemmelsesretten; men derved har Han begrænset sin egen Villie og Viden. Ved Selvbestemmelsesretten kan alle Guds Børn, efter som de er naaet til en vis Grad af Modenhed, selv afgøre, om de ønsker at modtage det evige Livs Gave eller foretrækker at synke tilbage i Guds Faderskød.

Denne Sandhed er paa en fejlagtig Maade anvendt i den buddhistiske Lære, hvor Menneskeaanden, efter nogles Udlægning, naar den er naaet til den højeste Fuldkommenhed, hensynker i „Nirwana“ — synker tilbage i Guddommen. Buddha selv lærte oprindelig, at Menneskeaanden, naar den gennem talrige Genfødsler var naaet til en fuldkommen Frigørelse fra al jordisk Paavirkning og alle jordiske Ønsker, vendte tilbage til sit Udspring — Guddommen — hvorfra den var udgaaet. Denne Opgaaen eller Tilbagevenden blev af Buddha ikke ment som en Bortslettelse af den enkeltes Individualitet, men som en uløselig Forbindelse med det guddommelige, hvor den, der var vendt tilbage, i kontemplativ Ro og Beskuen fulgte det jordiske Skuespil. Denne Opgaaen i Guddommen kunde af enkelte vidt fremskredne Aander glimtvis erkendes i den menneskelige TiIværelse og var da Tegnet paa, at Aanden gennemlevede sin sidste Inkarnation.