|
0
registrerede
79
gæster og
134
søgemaskiner online. |
|
Key:
Admin,
Global Mod,
Mod
|
|
|
Skribent: Simon
Emne: Re: Mellemrummet
|
Mojn RM..
Her lidt dugfriskt morgenpoesi, til æg og ristet brød med kaffe –
medmindre du er til the, birkes og havregrød
på din morgenbakke..;)
SEPTEMBER
Jeg hadde forlatt min stue,
jeg steg fra min sykestol
og gikk under høstens stjerner
på vei mot den gylne sol.
Jeg søkte mot dagens kilder,
uvant og vek var min fot.
Og det var feberens lumre,
usalige sted jeg forlot.
Så titt jeg orket å løfte
mitt hode fra sengens pute,
så jeg med hete øine
stjernerne fryse der ute,
eller den sene sommers
glød i mit vindusfag.
Ute blev feberens roser
dypere dag for dag.
Uten rist eller lise
dryppet den tomme tid.
Og i mitt indre raste
en stille, forbitret strid.
Priste mitt hjerte livet,
nektet min bleke munn.
Men dagene blev mig dyre
gaver å eie en stund.
___
Jeg hadde forlatt min stue,
jeg steg fra min sykestol
og gikk under høstens stjerner
på vei mot den blanke sol.
Stiene tapte sig mørke
inn over mo og myr.
Over de våte tuer
skimtet jeg spor av dyr.
meget var hendt i marken,
siden jeg gikk her sist.
Og alt som slik kunde hende,
skulde jeg gjerne ha visst.
Ennu var nettene milde
og intet tegn å se;
men snart skulde skogene bøies
under den tunge sne.
___
Den klare morgen kommer,
som jeg har ventet på.
Ennu en dag er der sol og lys,
men herre min gud, hvad så?
Trærne står der og hvisker
og klynger sig sitrende sammen.
Stammenes røde støtter
skinner i bakkekammen.
Da stiger en sang fra de tusen strå!
Der stiger en lovsang fra alt som dør,
en takk ifra alt som forgår:
Å leve en sommer i bris og sol
er nok. Det er høst for iår.
*
GATEN
Natten var blå og varm,
og byen lot gledene bruse.
Dens gater var eventyrriker,
hvor små promenadepiker
med strømpelegger og bluse
kom svermende arm i arm.
Jeg drev der på lykke og fromme,
i livets livsalige larm.
Her kunde en engel komme
med heftig bølgende barm
og mørke, smektende blikke;
og det er mig hun søker,
for jeg skriver også bøker!
Men englene enset mig ikke.
De gikk sin vei. Der blev stille,
og eventyret var omme
og gatene lange og tomme,
og jeg hadde glemt hvad jeg vilde.
Og enda drev jeg på gaten,
forlatt og elendig alene,
og slet på de slitte stene,
som om jeg slet for maten.
En gate av kalkete grave
strakte sig ut for mitt blikk,
en rekke av hvilesteder,
som luktet av andre gleder,
og ikke av Edens have,
og ikke av guders drikk.
Se gleden har åpnet sitt portrum
for alle som hadde sin blå billet.
- Nåja, det er rett. Jeg har sagt det er rett!
Og selv har jeg gått her og somlet og tøvet,
til livet har stengt sin glade butikk.
Og nu er jeg livsklok og muggen og støvet
og dydig, fordi jeg ingenting fikk.
- - - - -
Seså, nu entrer jeg styrket og prøvet
min Homansbytrikk!
- Arnuld Øverland, Den ensomme fest, 1911.
Slut for nu, god weekend i det grønne,
den ska ingen fra os ta’ –
om så det vræler ned,
i stride strømme!
Nåja, så lige et..
Barndomsminne frå Nordland:
Å eg veit meg eit land
langt der oppe mot nord
med ei lysande strand
millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste band:
Å eg minnest, eg minnest so vel dette land!
- Elias Blix.
mvh
Simon
|
|
|
|
